Nå må jeg bare si med en gang, at Thorvald på ingen måte er ille. Det er lite vi merker på ham, sånn i det store og hele. Han er fortsatt relativt trenbar, han får fortsatt gå løs de stedene han pleier å gå løs (har hatt langline på ham en gang for å sjekke hvordan det var, vel, han gikk aldri så langt unna at jeg engang så enden på lina :P) og han blir ikke helt lost i forhold til løpetisper. Også er han veldig grei ovenfor andre hunder (men vi er jo desto mer forsiktige i forhold til hvem han får møte. Sosialisering er kvalitet, ikke kvantitet!). Men vi har jo endel ting vi må ta hensyn til likevel, selv om jeg ikke anser ham for å være den "verste" sorten.
Det viktigste med en tenåringshund er dog å aldri aldri aldri gi opp! Fortsatt å prøv, fortsett å jobbe med ting, neida, du ser kanskje ikke fremskritt før pubertetslusa blir voksen, men jo mer du jobber NÅ, jo mer får du igjen for det når hormonene roer seg og fluene i hjernen forsvinner.
Det vanskeligste for oss er konsentrasjon rundt andre hunder. Er det ikke andre hunder i nærheten er han stort sett trenbar, med unntak av enkelte dager hvor han er helt blåst. Men rundt andre hunder er han stort sett alltid helt blåst :P
Så, vi går på hundetrening omtrent en gang i uka (er ikke hver uke vi får til, men vi prøver). På hundeskolen vi gikk valpekurs på (Trondheim Hundeskole) arrangerer de en kveld i uka fellestrening for alle som vil som har gått kurs der tidligere. Det er en time på kvelden, hvor man kan komme og trene på hva man vil, i nærvær av mange andre hunder (pleier å være rundt 10 stk de gangene vi har vært der), og 1 til 2 instruktører rusler rundt og hjelper til der det trengs, samt arrangerer noen fellesøvelser. Det kan bl.a. være passeringstrening, rotrening, kontakttrening, gå fint i bånd-trening (da går alle på treninga på en felles tur, lang lang rekke, hvor vi jobber med at hunden ikke skal dra, eksempelvis).
Vel, ok, de andre gjør det.. Jeg og samboeren min derimot, bytter på å sitte med en pipende og pistrende Thorvald som sitrer i hele kroppen fordi han vil leke, mens vi prøver å jobbe med kontakt... Vi får gjort noen enkle kommandoer som "sitt" iblant, men endel vanskeligere øvelser er vi ikke i nærheten av å prøve oss på. For hvert minutt som går greit, har vi sikkert 10 minutt hvor vi ikke engang eksisterer for tenåringsfjompen. Men vi prøver og prøver, og fremskritt kommer jo, sakte men sikkert. Det hjelper å være utstyrt med fabelaktige godbiter og varme klær (noe som er helt nødvendig, ellers mister man tålmodigheten så fort når det er kaldt, hehe). Målet med denne treninga er rett og slett å lære Thorvald at ikke alle hundemøter er lekemøter (få ned forventningene hans noe), og at man skal ha fokus på oss i nærvær av andre. Og rett og slett øke konsentrasjonen hans. Forventer ikke at noe av dette faller helt på plass før han er godt over 2 år, men det er allikevel viktig å trene på det! Det er en frustrerende time ukentlig, men det gjør allikevel godt, også vet vi at det er tvingende nødvendig.
Jeg antar at jeg ikke har den eneste hilseglade, snusegale, kengurulapphunden i verden? Vi fortsetter så godt vi kan med full hilsenekt på tur, både mennesker og hunder. Hvis folk spør pent, så har jeg vanskeligheter med å si nei (selv om jeg vet jeg burde), men da prøver jeg i alle fall å få ham til å sitte rolig og gi meg kontakt før han får lov til å overøse de som vil hilse med snurrehale og kjærlighetsslikk. Og, hilsenekt hjelper, faktisk. Han har blitt mindre hilsegæren i forhold til mennesker, og kan tilogmed noen få ganger gå forbi uten å bry seg løs (det har skjedd et par ganger, veldig mange ganger går det ikke, hehe), særlig om de også overser han. Tar de kontakt derimot, da vil jo han hilse også. I bånd går han stort sett fint forbi mennesker nå. Også joggere og syklister, selv om det er litt vanskeligere. De er tross alt morsommere enn folk som går helt vanlig.
Ovenfor hunder derimot, har vi ikke sett noen fremskritt enda, men det regner jeg med at kommer etterhvert som vi får treninga skissert ovenfor mer på plass, og i tillegg skal vi på passeringstreningskurs nå i slutten av februar (og i tillegg må han jo få lov til å bli voksen!), som jeg gleder meg masse til! Tviler på at alle våre "problemer" blir løst bare på det kurset, men vi vil nok få et godt grunnlag for å trene videre på det. Jeg skriver "problemer", fordi jeg anser egentlig ikke hilseglede som et problem. Det er plagsomt, og jeg jobber med å temme det. Jeg er så glad for at jeg har en sosial, lykkelig hund, som elsker alt og alle. Et problem hadde vært om han var redd og usikker rundt andre, eller om han var en brøleape som bjeffet og knurret. Jeg vil heller ha tullingen som står på to og piper og fekter med fremlabbenejeg (:
Sånn generelt tror jeg at den beste løsningen for tenåringspøbler er at de fortsatt har de samme, tydelige grensene, uten at man nødvendigvis blir strengere eller surere med dem. Det er jo ikke sånn at de skal få frie tøyler og få gjøre hva de vil, men jeg syns det er greit om man i det minste har litt forståelse for at de er overhormonelle tullinger. De får jo ikke bomull i ørene og fluer i hodet for å være slemme. Og jeg tør vedde penger på at ingen av unotene kommer fordi de planlegger maktovertagelse i huset eller vil klatre på rangstigen. De er hormonelle, tullete, ukonsentrete tenåringer, og det må de få lov til å være, syns jeg (: Før vi vet ordet av det er de tross alt voksne ^^
Min vakre fjompenisse av en tenåring koser seg løs på jordet. Litt skeiv i kroppen (bakhøy), akkurat sånn som tenåringsfjompenisser skal være :D
Høres veldig kjent ut alt det der, trøsten er vel at det BLIR bedre en gang og at vi bare må holde ut :-)
SvarSlettDet blir så absolutt bedre etterhvert, og det er en fin måte å få mer tålmodighet på (:
Slett