Trollheimentur!

Onsdag-fredag forrige uke var jeg, samboer, Thorvald og Sita, mammaen til Thorvald, på skikkelig fjelltur! Vi hadde blitt spurt om å passe Sita, og dette passet tilfeldigvis med langfri for samboer - perfekt! Akkurat målet for turen ble ikke helt avklart før på tirsdag, da vi så an værmeldinga. Det sto mellom Trollheimen og Sylan (grenseområdet mellom Norge og Sverige i Trøndelag), og mens det var spådd tordenvær i Sylan var det spådd ok, men litt regn i Trollheimen. Så Trollheimen it is! Turutstyret vi manglet ble handlet inn, og det var mye nytt å tenke på når vi skulle ha med hund. To hunder, tilogmed. Ruta ble valgt, og da det var første gangen vår i Trollheimen fant vi ut at den såkalte "trekanten" ville være en fin start (turistforeningens turbøker er gull verdt for turinspirasjon)! Dette er beregnet som en tredagerstur, hvor man overnatter på tre av hyttene Turistforeningen har; Gjevilvasshytta, Jøldalshytta og Trollheimshytta. Selv om Turistforeningens hytter i Trollheimen er godt tilrettelagt for å overnatte med hund, valgte vi å heller gå med full oppakning og drasse med oss telt og mat til både oss og hundene. Greit å kunne styre det litt selv, også!

Alle tre hyttene i Trekanten (:

Ingen av hundene er kløvtrent nok til en slik tur, så de slapp billig unna...denne gangen :P Maten vi bestemte oss for å gi de var i hovedsak frysetørket vom fra provit, iblandet litt tørrfôr. Både Thorvald og Sita råfôres egentlig, men det er ikke så kult å bære med seg rått kjøtt i sekken over flere dager. Frysetørket vom er dog super mat, og veldig bra turmat. Veier nesten ingenting! Valgte å slenge med litt tørrfôr i tilfelle vommen ikke skulle være god ellernoe, men tror ikke vi hadde trengt det. Kunne spart litt vekt der, med andre ord. Vi beregnet å gå på 3 dager, men tok med forsyninger (til både oss og hundene) nok til en dag til, i tilfelle vi måtte dele opp en etappe, eller om vi skulle ha lyst til det. Ekstra mat er også greit i tilfelle rottefelle at maten vi hadde beregnet skulle vise seg å være for lite. Begge hundene fikk like porsjoner; 50-60 g vom (den bløtes opp før den gis, og da blir det 4 ganger så mye, til ca 200-250 g) og 100 g tørrfor 2 ganger daglig. Jeg tror det ble akkurat passe, det virket i alle fall sånn på hundene. Eneste jeg har tenkt litt på i ettertid er at det hadde vært lurt å ha pakket med en liten lunsjrasjon med kun frysetørket vom, da det noen ganger ble lenge mellom frokost og middag på hundene (men for all del, sikkert mye næring i sauebæsj også). Å gi såpass mye vann i fôret er også supert for å sikre at hundene drikker nok. Både Thorvald og Sita er flinke til å drikke underveis, men det er viktig å ha i hundene (og menneskene forsåvidt) nok væske på en sånn tur.

Ellers av utstyr til hundene hadde de hver sin sele, hver sine strikkeliner (kan fint festes i hoftebeltet på sekken, greit å ha to hender fri for oss tobeinte) og hver sin langline til når vi skulle binde de om kvelden. I tillegg gikk begge både natt og dag med halsbånd med kontaktinformasjon på (de er også chippet, of course), tar ingen sjanser her! Selene ble tatt av hver kveld og tørket så godt det gikk an. Vi hadde med et lite reiseapotek til hundene, som besto av saks, bandasje, to potesokker, flåttpenn, potevoks, og prednisolon (et stereoid som kan kjøpe deg tid ved huggormbitt eller alvorlige vepsestikk. Effekten er usikker dog, og man skal uansett alltid forte seg til dyrlegen, men er man langt unna nærmeste dyrlege kan det være greit). Intet av dette ble tatt i bruk - takk og lov. Men allikevel greit å ta med. Hundepoter er viktige å ta vare på når man er ute på tur, for det kan fort ødelegge turen helt. Mitt inntrykk er at lapphunder har robuste poter, og det inntrykket står fortsatt etter turen, for hverken Thorvald eller Sita virket å få tørre eller såre poter i det hele tatt! Men man vet aldri, og det kan også skje at en hund får skade på poten også. Vi hadde også med et mikrofiberhåndkle, så begge hundene ble tørket godt hver kveld, spesielt buk og poter. Hundene delte et liggeunderlag som de sov på i forteltet. Hvis vi bare skal med Thorvald blir nok det liggeunderlaget delt i to, men for to hunder var et helt passe. De sov i forteltet sammen med sekkene våre, og dette gikk helt fint. Vi dekket utsiden av teltet med steiner og tunge pinner, og foran inngangen lå en av sekkene våre. Telt er ikke veldig hundesikre, så greit å hundre fluktønsker. Sita prøvde ved en anledning å presse seg mot teltduken, men det var heldigvis bare den ene gangen. Andre velger å ha bånd på de om nettene, og det går an det og. Vi tok sjansen uten, og det gikk finfint, selv om vi våknet begge to flere ganger i løpet av natta for å telle hunder :P Men tror ingen av de egentlig hadde løpt så langt, hehe.

To søte tryner å våkne til! Thorvald og Sita (:

To stykker som vet å slappe av utenfor teltet første kvelden!

Dag 1:
Vi kom oss ivei (litt seinere enn vi planla...) onsdag morgen, og ankom Gjevilvasshytta like ved Oppdal, hvor bilen skulle få stå og slappe av. Min sekk veide vel en 16-17 kg (ble sist veid når den veide 12 kg, men skulle ha 3 kg vann samt endel annet småplukk oppi), og samboers 25 kg, så det var nok å bære på for oss! Første etappen valgte vi å legge nordover mot Jøldalshytta, gjennom de mer slake, østlige delene av Trollheimen. På starten kom vi både tett på kyr og sauer, og hundene (spesielt Thorvald) var i ekstase, men oppførte seg pent! Kort tid etter at vi kom over tregrensa traff vi dessuten en flokk med reinsdyr, og da var det større reaksjon i begge reinsdyrgjeterne, gitt. De klarte egenhendig å hindre den flokken i å krysse stien vi gikk på.. Tulledyr :P

Thorvald syns vi er på rar tur ^^

Sita slapper av i lyngen.

Mission accomplished! Reinsdyra valgte et annet sted å gå :P

Ved elva Minnilla.

Begge hundene var flinke til å slappe av i pausene

Sita

Thorvald

For å ikke knekke hverken oss eller hundene gikk vi rolig, men jevnt, og med hyppige pauser. Hadde vel ca pause hver time alle dagene.

På dag 1 endte vi opp med å gå i rett over 10 timer totalt, så det var et herlig øyeblikk å komme frem til Jøldalshytta og få satt opp teltet nede vel Jølvatnet i 23-tida på kvelden. Endel mygg, men såvidt overlevbart, og både vi og hundene fikk oss litt etterlengtet middag.

Thorvald og samboer peiser på inn til hytta, en siste innspurt før dagens gåing er ferdig!

Jølvatnet

Kveldsidyll med kakaokoking!

Dag 2:
Dagen etter våknet både vi og hundene relativt uthvilte i teltet, og i telt blir det fort varmt, så det var vel bare å komme seg opp. Jeg tok med begge hundene ned til vannet så de fikk drikki mens jeg henta vann.

Morgendupp i Jølvatnet

Venter tålmodig mens jeg henter vann - uten å være bindt fast i noe! "Bli" er en uvurderlig kommando (:

Etter pannekakefrokost på oss (ja faktisk!) og egen frokost til hundene var det bare å pakke ned og komme oss avgårde, vestover i retning Trollheimshytta denne gangen. Ruta vi valgte ble gjennom Svartåadalen, og det skulle ikke ta mer enn 5 timer å gå den turen. Fint tenkte vi, for vi visste at sistedagen kom til å bli en tøff etappe.

Møtte masse sauer i dag og, noen av de sintere enn andre, som denne søya her :(

Begynnelsen av Svartåadalen

Vi kom oss litt opp i høyden på denne turen også, helt mot slutten, og vips åpnet det seg daler i "alle" retninger.

Dette er nordover, og innsjøen midt i bildet heter Gråsjøen.

Denne dagen endte OGSÅ som en 10-timersdag :P Det var høy vannføring i Svartåa, og generelt mye vann, så det ble ganske knotete å gå. Mye småklatring og jobbing med å finne alternative ruter over litt vel store bekker, og ved en anledning måtte vi ta av oss og vade over. Men, vi stoppet og spiste middag (både vi og hundene) når det var 2 eller 3 timer igjen, og det gjorde at vi holdt et greit tempo resten av veien inn til Trollheimshytta. Vi fant oss et campingplass like ved ei seter, det var skikkelig fint der (og ikke myr!), meen det var et knott og mygghelvete uten like, så det ble ingen koselig kveld utendørs som kvelden i forveien. Både vi og hundene rømte så raskt som mulig inn i teltet og ble der. Jeg og samboer spiste litt kveldsmat som besto av potetstappe med rett i koppen-tomatsuppe som saus, og det var faktisk innmari godt!

Dag 3:
Fortsatt endel mygg og knott, men hakket mer levelig enn kvelden i forveien. Kunne ihvertfall gå utenfor teltet :P

Her campet vi! :D

Leggene til samboer bærer vitne om alle dyrene vi holdt liv i kvelden i forveien :P

Dagens etappe, fra Trollheimshytta til Gjevilvasshytta var vi forberedt på at kom til å bli en tøff etappe. Og det ble det, hehe. Turen starter med bratt oppstigning fra Trollheimshytta på 540 moh, og opp til Mellomfjellet på over 1200 moh, på ganske få kilometer (4 eller 5). Jeg innrømmer det gladelig, jeg sprakk så det sang første timen. Det var sol, blå himmel, og null vind, og jeg kokte både innvendig og utvendig etter tre kvarters gange. Men fikk et kvarter liggende på en god og kald stein, drakk godt med vann og fikk litt spekepølse (super "gåmat", forøvrig!), pluss at vi pakket om sekkene (trenger ikke nevne at jeg har verdens snilleste samboer), så resten av oppstigningen gikk fint. Tungt var det jo selvfølgelig, men fint gikk det. Hundene var utrolig flinke til å klatre oppover, imponerende! Holdt på å få ørlite panikk når Sita plutselig begynte å gå skikkelig stivbeint og rart, og var redd for at nå må hun bæres resten av veien, men det viste seg at hun hadde fått forlabben gjennom halsringen på selen :P Panikk avblåst, hehe.

Trollhetta (: Det er mulig å gå her istedetfor i dalen vi gikk (eller på en annen topp en ikke ser på dette bildet) på gårsdagens etappe, men det droppet vi.

Thorvald speider mens vi går oppover

Litt lengre opp på fjellet, og Sita skulle gjerne blitt her litt til :P

Meg med begge hundene (:

Flott utsikt vestover i Trollheimen fra ca 1200 moh

Plutselig reiste denne fjellryggen seg foran oss, og det var på tide å gjøre seg klar til turens bratteste klatreetappe opp til turens høyeste punkt; Riaren på 1320 moh.

Kameraet ble pakket ned under oppstigningen, men vips kunne vi skue ut over dette:

Veien videre! Vi hadde fortsatt mer igjen å gå enn det vi hadde gått, men nå skulle vi i alle fall jobbe oss sakte, men sikkert nedover til Gjevilvasshytta på 700 moh, hvor bilen sto og ventet. Vi så for oss at dette skulle bli en grei, men muligens veldig våt tur gjennom dalene. Lite visste vi hvor sant det skulle bli :P

Reinsdyr traff vi her også

 Litt lengre ned i dalen skulle vi krysse en bekk, og veien over var i utgangspunktet ei snøbru. Vel, det som møtte oss var ikke en bekk, men en elv, og en snøbru som antageligvis raste samme dag...

Vi skulle i utgangspunktet ha kommet ned stien (den mørke stripa i snøen) som kommer ut fra venstre bildekant. Men det ble jo litt vanskelig.

Her var fortvilsen ganske stor, kan man si! To og en halv dag med gåing kjentes godt i kroppen, vi var våte og kalde (for første gang) etter å ha gått gjennom snø i halvannen time (sånn skikkelig våt og fæl snø). Vi hadde krysset mange snøbruer som så shakye ut, men de hadde holdt... Det er jo flott at snøbrua raste før vi kom, og ikke mens vi eksempelvis var midt utpå, men allikevel bittert. Det vi endte med var å gå et stykke lengre opp i elva (ser det såvidt på bildet), og krysset over der. Det var en kald og utrivelig kryssing, men det gikk. Vi var allerede våte på beina, og det var jo forsåvidt greit, for det var uaktuelt å ta av seg (vi hadde måtte ta av oss skoene og krysse større bekker både dag 1 og dag 2, men ikke med så stri strøm og mye og kaldt vann som det var her). Så det var bare å bite tenner og alt vi hadde godt sammen, ha et godt tak i strikkelinene på hundene (de satt jo fast i sekkene, men for sikkerhetsskyld er det greit å ha en hånd på de i tilfelle en rem røyk, da hadde de jo druknet) og gå på. Og KALDT, det var det, gikk med iskaldt smeltevann i stri strøm til knærne, og å prøve å finne balansen mellom å gå jævlig fort og å holde balansen, og det gikk for oss begge. Tror begge hundene prøvde å svømme (jeg var mer opptatt av å gå på enn å titte på de, hehe), men de hadde ikke sjans, stakkar. Opp lia etter kryssinga ble det rask springmarsj (selv med tunge sekker) og høye kneløft for å få varmen i kroppen igjen :P Det var tydeligvis såpass forfriskende for hundene at de fikk et skikkelig baderaptus begge to, tilogmed.

Vi tørket forsåvidt fort, og vannet i skoene ble jo fort behagelig temperatur, men etter dette var det bare å gå på så fort vi klarte til bilen. Det var først på dette strekket vi begynte å merke at hundene var skikkelig slitne, Thorvald begynte å sette seg ned mens vi egentlig gikk, og begge stoppet for å snuse på ALT. Vi hadde to kortkorte pauser på vei ned til bilen, og begge hundene sovnet tungt på disse.

Gjevilvatnet! Et godt syn (:

Etter 11,5 timers gange denne dagen stavret vi oss opp til bilen - hvor det selvfølgelig var en stor flokk med sauer... Hundene fikk litt mat, og jeg og samboer prøvde å tørke litt. Sauene tuslet rundt hundene, men ingen av de hadde ork til å reagere så mye, hehe.

Helt hjem kom vi ca halv 3 på natta, etter en stopp på en bensinstasjon for litt kveldsmat til meg og samboer (det er lov med drittmat når man har gått i tre dager ;) ), og det var godt å legge seg i sengen da ja, både for tobeinte og firbeinte. Tør ikke innrømme hvor lenge vi sov dagen etter, men det var lenge :P

Alt i alt en helt fantastisk opplevelse å gå i fjellet med hund! Jeg er dypt imponert over Thorvald og Sita, de var utrolig enkle hunder å ha med (det visste vi jo forsåvidt på forhånd), og ble ikke lei av hverken hverandres eller vårt selskap på turen, hehe. Begge var flinke til å utnytte pausene, og det var med unntak av den siste timen siste dagen ikke noe problem å få de til å gå på mens vi gikk. Fantastisk flinke hunder! Det var som skrevet ikke noen tegn til såre eller vonde poter, og hverken på turen eller i dagene etterpå har det virket som det har vært noen spesielt såre eller vonde muskler heller. Litt har det nok vært, men ikke nok til at det synes når de går i alle fall. Tror de har hatt det fint de også, selv om begge to nok hatet oss litt på slutten siste dagen, hehe. Det som overrasket meg mest var dog pelsen. Ingen av disse er klipt ned, dog er de ganske nedrøyta, men selv om vi gikk med greit tempo i periodevis ganske høy varme (og i oppoverbakker) taklet de begge varmen helt supert. De var også flinke til å drikke underveis, nesten flinkere enn oss på to bein, enda vi hadde hver vår camelbak i sekken :P

Gleder meg allerede til neste tur :D